Etter auksjonen i mars 2024 ble det klart at Ventyr SN II AS som er eid av Parkwind og Ingka-gruppen ble de første som får bygge ut havvind i Norge på det området som opprinnelig ble kalt Sørlige Nordsjø II (Nå Sørvest F).
Vinnerbudet i auksjonen er 115 øre/kWh og to aktører deltok i auksjonen. I februar ble til sammen fem aktører kvalifisert til å delta i auksjonen. Disse hadde dokumentert at de oppfyller minimumskriteriene for bærekraft og positive ringvirkninger, samt prekvalifiseringskriteriet om gjennomføringsevne, men noen valgte å trekke seg.
Norge har som mål å legge til rette for opptil 30GW havind innen 2040 og metoden vil være auksjoner lik den som ble gjennomført i mars. Det er derfor viktig å lære av denne og se den i lys av andre auksjoner i markeder ikke så langt fra oss.
Den norske auksjonsmetoden
Differansekontrakten vil regulere utbetalingen av statsstøtte. Vinneren får tildelt prosjektområde og dermed en tidsavgrenset enerett til å gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensutredning, og å søke om konsesjon etter havenergiloven.
Stortinget har bestemt at den øvre rammen for støtte fra staten er på 23 milliarder kroner til dette prosjektet.
Utsira Nord
Etter NVE sin utredning av mulige havvindområder har dette området nå navnet Vestavind F. Innenfor området er det tre felter på tilsammen 1,5 GW.
Regjeringen meldte tidligere i år at utlysningen av området ikke kommer før i 2025 grunnet at det tar tid å få på plass en avklaring med ESA grunnet subsidiemodellen. Men for å få fart på utviklingen kan det være at Vestavind B også lyses ut i 2025. Det kan ha litt å gjøre med hvor dyrt det blir.
Grunnet havdybden vil Utsira Nord bli bygget ut med flytende vindkraft, og fordi dette er en mer umoden teknologi vil derfor departementet benytte et sett med kvalitative kriterier for tildeling av prosjektområdene. På denne måten vil man legge til rette for innovasjon, teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner.
Tosidig differansekontrakt
Dette er en langsiktig avtale med staten som gir kraftprodusentene risikoavlastning gjennom en garantert kraftpris, men der staten får betalt dersom kraftprisen blir høyere enn antatt. Norske myndigheter foretrekker imidlertid å gi subsidiene et øvre tak.
Det er fortsatt tenkt at man skal bruke differansekontrakter (med tak) for strukturering av subsidiene til Vestavind F utbyggingene, men det er usikkert hvordan prisen skal konkurranseutsettes og man må være klar over at vi samlet sett snakker om et mye høyere subsidiebeløp enn for det bunnfaste prosjeket i området Sørvest F.
En indikasjon kan være at havvindparken Green Volt i Storbritannia som ble vunnet med en differansekontrakt på 272 øre/kWh. Green Volt er i likhet med Utsira Nord et prosjekt med flytende havvind.
Kraften fra Vestavind F kommer til å bli trukket til land i NO2, så da kan man legge de prisprogosene til grunn.
Hvor er det forskjeller
Det er som vi skal se store forskjeller i vilkårene for utlysning av vindkraftarealer til havs, og som vanskeliggjør en direkte sammenligning.
Tyskland har en ny havvindlov som deler inn områdene i de som er klare for utvikling og hvor det ligger sterke føringer for utbyggingen, og de som hittil ikke er undersøkt. Nederland følger samme linje. I løpet av 2024 har det i begge land det vært utlysninger på begge typer areal, men forskjellene i rammeverk er så store at det er vanskelig/umulig å sammenligne.
Det ble behørig notert at den siste auksjonen på dansk sokkel i kontrast til alle andre, ikke fant tilbydere under de foreslåtte vilkårene og årsaken kan ligge i flere forhold. Jeg tror man kan anta, som danske myndigheter, at bunnfast havvind så nær markedet egentlig bør kunne være lønnsomt uten subsidier, men spørsmålet er om det er plass til så mye mer ny uregulert kraft i denne delen av markedet. En 20% statlig andel smakte heller godt. Til slutt var heller ikke nettet på plass, og summer av alt dette gjorde interessen samlet sett lav.
Differansekontrakter er imidlertid en attraktiv løsning som sikrer begge parter i en auksjon og de franske og irske auksjonene peker på at et kostnadsnivå på ca. EUR 86/MWh er oppnåelig, men mens de irske prosjektene er bunnfaste så er de franske flytende med et minimum av lokalt innhold. Det er også grunn til å tro at Frankrike har bedre havnekapasitet for havvind enn Irland.
TIl forskjell fra Norge (SNII) inkluderte ikke disse auksjonene kostnader til nettilkobling og differansekontraktene var indekserte. Den norske differnasekontrakten er bare indeksert frem til byggestart. De franske, irske og norske kontraktene løper hhv. 30, 20 og 15 år.
Dette er et tema i kontinuerlig utvikling.
