Som jeg har skrevet om i et par innlegg nå så sitter det en ny president i det Hvite Hus som føler at han har fått et stort mandat til å endre på samfunnet. Det prøver han å oppnå gjennom sk. presidentordre, men som jeg har pekt på kan disse prøves politisk og rettslig, og det skaper stor konflikt. Sist gang var det mange lekkasjer slik at debatten raste lenge før ordren kom. Nå er det annerledes. Men samtidig er de som blir berørt også forberedt. Det gjelder også EU. Norge vil komme til å bli utfordret på mange områder. Mer om det etter hvert.
Til tross for at #47 sine ideologier har vært lagt frem på mange valgmøter så oppfattes tiltakene som svært radikale, bygger på en polarisert systemsyn og river ned mange etablerte ordninger som hadde gode hensikter, men som kan oppfattes som byråkratiske hvis man ikke deler disse verdiene. Biden #46 fikk mye hets i valgkampen, men faktum er at det er lenge siden en president klarte å levere så mange tverrpolitiske vedtak og bekreft så mange dommere, uten flertall i kongressen. Men det ble ikke blir verdsatt.
Det er langt på vei påvist at sosiale medier pga deres kommersielle oppbygning er årsaken til dette. Viktig informasjon kommer ikke frem. Ekstreme syn som ofte er feil, går viralt. Det er tøft å lede et land på en ansvarlig måte i en slik verden. Det er også vanskelig å være velger.
Nå skal vår egen regjering ta stilling til sentral deler av EU’s grønne tiltakspakke og det virker som det er manglende tillit og politiske prinsipper fra små velgergrupper under sperregrensen og uten ansvar, som stopper det hele. Vår høyeste domstol har uttalt seg og mener at direktivene ikke er i strid med våre grunnlovfestede rettigheter.
Skal vi bli USA’s 51 stat, eller skal vi bli EU’s 28 stat? Eller er oljefondet så stort at vi kan gå vår egen vei? Det er et spill med høy risiko og mange har betalt og vil måtte betale dyrt for denne ubesluttsomheten. Utenforskap har sin pris. Norge er tross alt et lite land med en meget spesiell økonomi og jeg tror ikke en slik polarisert debatt kommer til å tjene oss. En mye omskrevet bok tar opp dette tema uten at jeg er imponert over konklusjonene.
Det er naturligvis et større bilde enn disse enkle valgene og det er at EU nå tvinges til samhold mellom to stormakter som setter press på vårt demokrati og åpne liberale samfunn.
Samhold i Europa blir helt sentralt de neste 4 årene. Det må vi forholde oss til – og så er det en ting til; vi må ha en mer samlende politikk rundt viktige saker som økonomi, miljø og energi. Vi kan ikke snu på flisa hvert 4. år. Det går ikke. Politikere må bruke sitt mandat med fornuft. Norge i dag er krevende og krever en stø kurs og flinke folk i viktige posisjoner.
