Norge har veldig mye vann, fisk og olje. Mye mer enn vi trenger selv. Hvis alt vannet, fisken og oljen bare skulle brukes av oss nordmenn så ville det vært et overtilbud og prisen ville vært svært lav. Den ville vært så lav at det ikke hadde lønnet seg å bygge en oljeplattform, et kraftverk eller et oppdrettsanlegg av noe omfang, og ressursene ville ikke bidratt til å bygge landet.
Derfor selger vi oljen, fisken og vannet internasjonalt til den som byr mest og det tjener vi mye penger på. Dette er en s.k. multilateral tilnærming i motsetning til en bilateral handel mellom bare to parter.
Selger og kjøpers relative styrke er bestemmende for om man etterstreber en multilateral relasjon eller en bilateral relasjon. Vårt forhold til EU er litt preget av at dette forblir uavklart. Norge vil gjerne diskutere sak for sak der hvor vi har makt slik som for fisk og gass, mens EU heller ville at vi aksepterer det store bildet fordi det å diskutere enkeltsaker med et så lite land som Norge krever relativt mye tid og kan sette en dårlig presedens innad i EU hvor det gjelder å være enig. Når det gjelder nødhjelp så er vi en del av flokken og tar ofte en lederrolle.
Enda viktigere blir dette valget når vi har stormakter som Kina og Russland og nå USA som også heller vil diskutere bilateralt med hvert land enn med en Union fordi de da er sterkere. Krigen i Ukraina har derfor gjort EU sterkere og med all sannsynlighet vil også diskusjonen om Grønland resultere i det. For Norge sin del kan Svalbard fort bli et problem, og det nytter ikke å komme til EU og be om solidaritet slik Danmark nå gjør, hvis vi står utenfor blokken.
Diskusjonen om de tre uskyldige EU direktivene fra 2018 er derfor et lite signal til EU om hvor vi står i det multilaterale bildet når Fiskeriavtalen med EU skal stemmes over og Norge må bestemme hvilken rolle man vil innta på nordkalotten. Skal vi innta den lederrollen vi ønsker i det, så blir det å stå utenfor EU ganske umulig. Danskene kommer til å ta den rollen.
Det er også viktig å få med seg to saker fra EU. 26 februar 2025 legger EU kommisjonen frem to viktige saker som en del av sine første 100 dager i jobben:
- et omnibus-direktiv for å gjøre alle sider av bærekrafts-rapporteringen mer koordinert og enklere å forstå. Man imøtegår kritikken.
- en ren industri avtale som skal sikre EU at nok og billig energi flyter fritt i markedet og at slike flaskehalser og pristopper vi har sett i de siste årene ikke skal skje. Man vil ha en endring.
Fokus fremover kommer til å være på ny infrastruktur og det kommer til å bli veldig, veldig dårlig stemning hvis Norge skal begynne å kutte ledninger til kontinentet slik som det nå skjer i Østersjøen. Jeg bare sier. Det finnes nok av andre løsninger for å hindre pris smitte, men de er ikke kraftselskapene (les – kommunene) alltid så glade i.
Så da får vi bestemme oss om vi skal sitte på vår tue og filosofere over hva av det som ble gjort i 2018 som er relevant for oss – eller spole raskt frem til 2025 og ta tak i dagens situasjon sammen med våre naboer. Det brenner litt.
Det ville vært det logiske valget fordi de fleste gode og lønnsomme beslutningene vi har tatt som land baserer seg på at vi tenker multilateralt og samarbeider om løsninger og ikke isolerer oss.
