Norge har en konge i statsråd, regjering og en lovgivende forsamling. USA har en president og et to-kammersystem. I begge system skal det tas effektive beslutninger som må iverksettes og følges opp over tid, men vi ser i større grade en polariserende systemkamp der velgermassen er i bevegelse og at beslutninger ikke støttes over tid. Akademikere migrerer mot venstre og arbeiderne mot høyre. Vi ser det samme i Norge. Velgerne vakler og tviler.
Mens president Biden oppnådde mange viktige resultater i samarbeid på tvers av partigrensene ved å lytte og respektere, så har Trump en helt annen stil. Han provoserer, bruker makt og fordreier fakta. Mens Biden var forutsigbar så er Trump tilsynelatende det eksakt motsatte – helt uforutsigbar. Ingen vet hva som til slutt blir vedtatt. Og media – de finner det naturligvis mye enklere å kritisere det forutsigbare og hylle sprø innfall.
Trump strategi er å kaste så mange ting på veggen at media ikke vet hva de skal belyse og det meste går upåaktet hen. Trump #47 har stoppet den sårt trengte Infrastukturloven Biden og Buttigieg fikk stort flertall for i begge kamre. Han sørget også for at en ny tverrpolitisk grenselovgivning ikke gikk igjennom fordi man ikke ville gi Biden er seier. Det har ingenting med fornuft å gjøre, men det ser ikke ut til å skade Trump. Bidens siste ord til den nye kongressen var allikevel «to always be mindful of other people’s perspectives — even when they may be wrong.” Det er en statsmann som snakker, men var han for svak? Er etikk så vanskelig da?
Jeg er veldig opptatt av dette fordi USA setter trender på så mange områder – også det politiske – og de påvirker oss. De som har fulgt amerikansk politikk en stund vet at det har skjedd en stor endring i hvordan de to partiene forholder seg til hverandre i kongressen, og begge partienes nasjonale komiteer har frasagt seg retten til å vurdere om deres presidentkandidat er skikket eller ikke før nominasjonen. Det var republikanernes kongress som stoppet Henry Ford fra å stille som presidentkandidat pga hans nasjonalsosialistiske sympatier. Slik er det ikke lenger. Den med størst velgerappell får starte uansett.
Og hvordan får man appell? Mye tyder på at en kjedelig og saklig debatt ikke lenger er nok. Det er imidlertid mulig å lyve, så tvil og å beskylde andre for usannhet. Det er mulig å misbruke medier og deres finansiering på en måte som ikke er lov, hvis målet er å vinne for enhver pris … og belønningen for å vinne kan være stor. Formuen til amerikanske kongressmedlemmer viser urovekkende vekst mens de tjener landet, og de sitter lengre enn noen gang. Vi vet nå at stormakter prøver å påvirke våre meninger i det daglige for å skape uro, og vi kan ikke være sikre på om et innlegg i SoMe er skrevet av en ekte person eller KI.
Jeg kan ikke alt, men jeg har en ganske dyp kjennskap til fordeler og ulemper med alle typer energiproduksjon, EU’s reguleringer for det grønne skiftet og investeringsøkonomi. Jeg har nok kjennskap til å vurdere om de meningene som blir publisert på sosiale medier har rot i virkeligheten eller ikke, og jeg blir skremt. Det er ingen vits å gå i debatt med hver enkelt. Det som blir sagt er for affektert, for dumt og for mye til å motgås, og verre blir det når både FB og X nå gir opp kontroll av innlegg fordi det helt enkelt er en umulig dyr oppgave. Når SoMe er de flestes eneste adgang til nyheter kan man ane problemet vi vil stå ovenfor. Det blir helt umulig å lede et demokrati når den fjerde statsmakt ikke lenger er til å stole på.
Dagens situasjon slik vi ser den utvikle seg i USA vil kreve noen nye forholdsregler i det lille norske utenforstående demokratiet før det er for sent. Stortinget har i 2024 allerede styrket høyesteretts posisjon i forhold til grunnloven, men det må gjøres mer. Mange ordførere frykter for sine liv når upopulære saker som vindkraft eller skolenedleggelser skal tas opp. Slik kan vi ikke ha det.
Så hvilke regler må vi etterleve for at vi skal kunne få saker besluttet, gjennomført og holde tritt med omverdenen?
- Et demokrati uten etikk er ikke holdbart. Når en beslutning skal tas må man være så ærlig som mulig og ikke ri dogmatiske kjepphester for maktens egen del.
- Vi må la beslutninger gå gjennom de vedtatte kanaler og prosesser, og vi må være åpne om risiko og muligheter. Det må lages scenarier og bilder for hvor vi er på vei som folk forstår. Målkonflikter må belyses troverdig.
- Vi må ha tillit til myndighetens vurderinger. Vår verden går i retning av å bli mer og mer spesialisert. Det passer ikke sammen med at alle meninger har lik verdi.
- De som har fått et ansvar må få lov til å ta de beslutningene de er satt til på en best mulig måte, og respekteres for det. Det er mange ulike interesser i hver sak, men de folkevalgte må få virke. Om nødvendig må de beskyttes av høyere myndigheter.
- Alle beslutninger vil ha usikkerhet ved seg, og de kan vise seg å være feil, men vi må lære av dem og tilpasse oss, og bli ved målet. Det må ha vært satt et mål som beslutningen kan måles mot.
- Aktørene må kunne basere seg på de vedtak som er blitt gjort og Norge må forholde seg til en omverden i større endring enn noen gang. Isolasjon er en illusjon.
I løpet av min 40-årlige karriere har jeg deltatt i mange beslutninger, lagt frem strategiske vurderinger til enda flere, og sett Norge vokse frem som en funksjon av oljeøkonomien på godt og vondt med skiftende regjeringer. Det syndes i stadig større grad mot punkt 2 ovenfor.
Vi kan også se tilbake på tidligere beslutninger og lære av dem i mye større grad enn det gjøres i dag. Riksrevisjonen har gjort mye bra arbeid som jeg oppfordrer alle til å se nærmere på. Kanskje skal vi se nærmere på et par saker for moro skyld.
Meninger er blitt underholdning. Media elsker å referere. NRK er blitt debattkanalen. Man bader i uenighet og meninger som gir en uendelig strøm av billig stoff, men folk mister tillit. Ingenting virker fornuftig eller vellykket, men heller forvirrende og irriterende.
Disse seks beslutningsreglene er ikke perfekte, men jeg tror at skulle vi komme til å belyse noen av våre mest aktuelle problemstillinger på denne måten, så vil noen komme til å rødme i skjegget og muligens får vi gjort noe. Vi må bli mer effektive i den måten vi møter vår endrede samtid med handling.
